Johannes Hinterberger
Et spørsmål om lidenskap
Å være tysktrener og foreleser i tysk som fremmedspråk og tysk som andrespråk (DaF/DaZ) er en av mine største lidenskaper.
Jeg underviser elever fra hele verden. Det som fascinerer meg mest, er misforståelsene som kan oppstå i kommunikasjonen. Jeg antar derfor at nettopp det må være en av grunnene til at jeg er så fengslet av grammatikken i det tyske språket og av mulighetene det gir til å uttrykke seg nyansert.
Deltakerne mine merker fort at jeg ser på strukturene i tysk grammatikk på en måte som ikke alltid stemmer med de klassiske læremidlene.
For meg begynner for eksempel et spørsmål som kan besvares med ja eller nei, aldri på posisjon 1, men alltid på andre posisjon. Posisjon 1 mangler rett og slett – den finnes bare i spørsmål som ikke kan besvares med ja eller nei. Som en som også behersker et programmeringsspråk eller to, ser jeg ofte strukturer «meta-metaspråklig». Til noen kollegers fortvilelse. *beklager.
Men hvordan begynte det hele?
For omtrent 13,768 milliarder år siden, litt mer eller mindre – forskerne krangler gjerne om det (og jeg skal saktens ikke blande meg inn!) – skal universet ha oppstått, eller blitt skapt av Gud. Siden den gang har det i alle fall skjedd ganske mye.
Uansett møtte foreldrene mine hverandre en dag. Først kom de to søsknene mine til verden. En tid senere meg. Som baby skrek jeg nok mye. Jeg hadde en lykkelig barndom i en såkalt markedskommune som – mens jeg vokste opp der – ble erklært som by. Der gikk jeg på barneskolen (den såkalte Volksschule og en ungdomsskole med musikkprofil) og deretter på handelsskole. Det var med en gang klart at jeg absolutt ville bli sekretær, for alternativet, elektriker, som jeg hadde prøvd som sommerjobb under handelsskolen, fenget meg rett og slett ikke. Men som skjebnen ville ha det, gikk alt annerledes.
Da jeg begynte i min første jobb, var jeg i den syvende himmel. Jeg ble helt overbetalt for veldig enkle oppgaver. Den gangen jobbet jeg som «Assistance of the Assistance of the Area Manager West» for «De gule sider» i Salzburg. Det ble enda bedre da «Assistance of the Area Manager West» sa opp og jeg fikk stillingen hennes. Noen år senere ble denne jobben for kjedelig for meg. Jeg forsto godt hvorfor «Assistance of the Area Manager West» hadde gått.
Et ønske om forandring
Jeg lengtet etter forandring. Etter en periode med vilt jobbing og en virkelig ekstrem fase (ja, jeg vet ofte hva dere snakker om) jobbet jeg for et postordrefirma. Først på kundesenteret og deretter i markedsavdelingen. Jeg hadde vunnet en intern konkurranse som handlet om en kreativ idé, og fikk derfor tilbud om å bytte avdeling.
Den sjansen tok jeg gjerne. Der oppdaget jeg lidenskapen min for tekniske strukturer og for såkalt listbroking, som folk flest kaller adressesalg, selv om det ikke helt stemmer. I firmaet lærte jeg SAS (Statistic Analyzing System) og dermed også SQL, og på fritiden ville jeg vite alt om HTML. Noen år senere startet jeg for meg selv med et multimediebyrå. Der handlet det om riktig kommunikasjon: markedskommunikasjon.
Ved siden av multimediebyrået, som organiserte omtrent alt fra nettsider og klassisk reklame til arrangementer, hadde jeg den gangen også åpnet et lite møtested som fylte et hull bostedet mitt i Kärnten virkelig trengte (kopisenter + internettterminaler).
Ett av internettprosjektene mine fra den tiden (se bildet; etter kort tid hadde det ca. 1350 medlemmer) hadde kort før sammenbruddet nesten 80 000 brukere – og det i en tid da nesten ingen hadde egen internettforbindelse, eller da noe som Facebook i det hele tatt fantes. Derfor bestemte jeg meg den gangen også for å åpne et nytt møtested på et annet sted.
Når en menneskehandler kommer i veien ...
Dessverre hadde jeg den gangen valgt et sted der utleieren viste seg å være menneskehandler og (senere dømt) morder. I den tiden mistet jeg alt man kan miste av (verdslige) eiendeler. Byrået, møtestedene, forretningene.
Det verste var at menneskehandleren forfulgte meg på kryss og tvers av Østerrike, fordi jeg visste om forholdene. Jeg var altså på flukt, og i dag forstår jeg godt hvordan mange som lærer tysk, har det når de blir eller har blitt forfulgt av aggressorer i hjemlandene sine.
I to år kunne jeg knapt løfte en finger eller bevege meg ute blant folk. Frykten for å bli forfulgt var for stor.
Politiet gjorde først ingenting, men på slutten av disse to årene (2010) kontaktet en kriminalbetjent meg for et avhør. Jeg kunne ikke stole på ham. Bare under ekstreme sikkerhetstiltak var jeg villig til å møte ham.
Heldigvis fikk jeg etter samtalen med betjenten muligheten til å bekjempe angsten min. Skritt for skritt begynte jeg å orientere meg på nytt. Bore-out-syndrom var diagnosen den gangen. En tilstand som fortsatt er svært farlig for meg i dag: frykten for å dø av kjedsomhet. All rutine kan være dødelig for meg.
En følelse av meningsløshet?
Kampen min mot meningsløsheten hadde tydeligvis begynt. I begynnelsen var jeg mye opptatt av meningen og meningsløsheten ved å være til – men også ved å være borte.
Jeg registrerte meg helt offisielt som frilanskunstner som betrakter meningen og meningsløsheten ved tilværelsen. Jeg meldte meg på et kveldsgymnas for å få andre ting å tenke på.
Dessverre møtte jeg der strukturer som oppførte seg som om moderne medier som internett ikke fantes. Spørsmål, særlig oppfølgingsspørsmål om oppgaver og krav, var uønsket. Sett fra i dag lærte jeg der hvordan jeg aldri i verden vil være som lærer.
Kveldsgymnaset var lagt opp til 8 semestre. I løpet av de to første semestrene hadde jeg tatt halvparten av alle modulene. Da jeg ble bedt om å ta det roligere, ble det for kjedelig for meg, så på 3 uker tok jeg de tilleggseksamenene som trengtes for et studium i Multi-Media-Art, som jeg absolutt hadde satt meg i hodet. Det holdt jeg heller ikke ut:
Det handlet verken om kunst eller om multimedia. Det handlet om reklame (men byrået hadde jeg allerede lagt bak meg; jeg hadde ikke lenger lyst til å lyve produkter inn i hodet på folk) og om arbeidsbier med akademisk grad som, som løpegutter for film-, reklame- og markedsføringsbransjen, skal utføre ordre, og der kreativiteten avhenger av humøret til en overordnet og ikke av oppdragsgiverne. I prinsippet er det sikkert et spennende felt, men for meg var det ikke noe (lenger). Så jeg lengtet igjen etter et miljøskifte.
Nye omgivelser
Da jeg hadde tatt farvel med University of Applied Sciences, kom jeg over en annonse fra Bildungsförderungsinstitut (BFI) i Salzburg som reklamerte for et diplomkurs.
Først la jeg ikke engang merke til delen om diplomkurset; det eneste som fanget blikket mitt, var navnet på foreleseren. Hun hadde vært tyskforeleser da jeg tok tilleggseksamenene. Jeg så nærmere på tilbudet og fant ut at det handlet om tysk som fremmedspråk og tysk som andrespråk.
Da jeg leste programmet for diplomkurset nøyere, oppdaget jeg stadig flere fagområder som fascinerte meg. Etter at jeg hadde meldt meg på, kunne jeg kombinere og bruke alt jeg hadde lært og opplevd til da.
Spoiler: Med «og team» menes nå også meg. ☺️
Tyskkurs på TV, på YouTube, på Facebook og andre steder ...
Etter at jeg hadde fullført diplomkurset, dukket det opp interessante nye muligheter.
Gerhard og jeg laget et B1-kurs for deltakere (sesonger: B1.1 og B1.2), som ble sendt på TV, og i tillegg startet jeg en YouTube-kanal og en Facebook-kanal. Hver uke er det flere muligheter til å delta gratis i offentlige undervisningstimer, som finansieres av egen lomme.
Noen brukere er kanalmedlemmer på YouTube og hjelper meg å betale for internettet. Hver uke rettes hundrevis av tekster, og mennesker fra hele verden får støtte i læringen sin. Nå finnes det også mulighet til å ta privattimer (mot betaling).
Enten det gjelder mediedesign eller undervisning: I mellomtiden er det også interesse for å se på mitt perspektiv i en vitenskapelig sammenheng:
I tillegg ble jeg tildelt prisen «Sprachlos durch Migration» (Målløs gjennom migrasjon) av byen Salzburg og lærerhøgskolen (PH Stefan Zweig) for et multimedialt kunstprosjekt:
Les den opprinnelige artikkelen av Lisa Gold
Her kan du se filmen som fikk prisen:
Å arbeide med temaet målløshet viste meg hvor mye alt dette også hadde berørt meg selv. For meg personlig var det et utrolig viktig prosjekt, som dermed fikk stor anerkjennelse.
Takknemlighet
Alt dette – og mye mer – fyller meg med takknemlighet, glede og lykke. Noe av det vil jeg gjerne gi tilbake. Fra tid til annen vil jeg utvide denne «om meg»-siden litt. Derfor er jeg også veldig spent på hva fremtiden bringer for deltakerne og meg på denne plattformen.
For øyeblikket ønsker jeg deg masse moro med å lære, øve og være med!
Hjertelig hilsen og alt godt,
Johannes - "JoPhi" - Hinterberger
Diplomert DaF/DaZ-trener og -foreleser (tysk som fremmedspråk/andrespråk)
Fagområder:
- e-undervisning,
- e-læring,
- nettundervisning (enkeltvis, gruppe, masse)
PS: Privatliv
Ja, det har jeg. Den som deltar i undervisningen min, får også vite litt om det. Å legge ut alt sammen på én side synes jeg ikke er særlig fint, for jeg elsker personlig kontakt.